Flyvedyktig!

Det er ikke mulig for mennesker å fly av egen kraft, men av og til kan det nesten føles slik. På enkelte løpeturer er det som om beina - helt av seg selv - legger an et tempo og en løpestil som gjør at man går opp i plan og knapt berører bakken. Man flyr av gårde i høy hastighet uten å bruke krefter, i en berusende opplevelse av runners high fra start til mål.
Det var ikke på stranden i Portugal den siste flyturen kom, 
men kanskje var kilometerne der med på å bygge opp til flyvingen.
(Foto: Arild Hjelm)

I løpet av et år opplever jeg kanskje fire, maks fem, slike "flyturer". De kommer alltid uanmeldt, men da beina ga de første signalene om hva som var i vente sist gang var det knapt så jeg kunne tro det. For hvordan i all verden er det mulig å fly de siste kilometerne på tampen av en uke hvor man har løpt mye mer og hardere enn noen gang før. Eller er det nettopp dét som er fasiten?

Det var takket være kilometerjunkiens jakt på ekstrem ny ukespers at flyveopplevelsen materialiserte seg. Etter en uke på Training Camp i Portugal, hvor jeg deltok på så godt som alle løpeøktene og la til noen egne, hadde Garmin logget 130 kilometer ved hjemreisen lørdag kveld. Det hadde blitt korte morgenturer, langintervaller, distanse, 5K-løp, langtur - og ekstra lang langtur - samt forsøk på restitusjonsturer som stort sett alltid endte opp litt raskere (og lenger) enn jeg har innbilt meg at er riktig.

Det var ikke bare en dans på roser. Etter en litt for tøff terskeløkt på training campens første dag startet uken med stramme legger. De hindret dog ikke full innsats på langintervallene et par dager senere, men slapp først taket under den lange langturen på torsdagen. Etter den økten var det lårene, tydelig preget av kupert landskap og rikelig antall kilometer, som sørget for god motstand. To til tre økter hver dag en hel uke koster tross alt en del.
Noen av ukens spreke løpekamerater, fra den første langturen.

Med de 130 kilometer logget fra mandag morgen til lørdag kveld var allerede forrige ukespers durabelig slått med hele tjue kilometer. Lett spøkefullt kommenterte en av de reisende, som jeg hadde løpt mye sammen med gjennom uken, at det bare var tjue kilometer til 150. Ett-hundre-og-femti kilometer. Snakk om fint, rundt tall... Et frø var ubønnhørlig sådd.
Ukens tema.

Vel hjemme fikk jeg med 12-åringen på drøyt fem kilometer lett jogg søndag formiddag. Beina var tunge, men etterpå glitret de siste 14 kilometerne for øynene mine som havet en strålende sommerdag. Fristelsen tok overhånd, jeg måtte kaste meg i det. Etter en altfor stor middag hos mamma kom jeg meg i løpeskoene og ut i den mørke, kjølige kvelden - så annerledes enn omgivelsene brorparten av de andre kilometerne var tilbakelagt i.
Hoka One One (Bondi 3) - Sko for restitusjon og flyvning.

Jeg hadde valgt de myke, skånsomme Hoka"ene for å være snill med mine treningsstinne bein, men det var akkurat som om det rykket utålmodig i dem. De ville mer! Allerede før postkassa ble passert stod det klart for meg at økten kom til å bli noe helt annet enn planlagt. Middagen skvulpet tidvis faretruende, men det fikk bare være. Det var tid for å fly og jeg var faktisk villig til å spy for opplevelsen. Det ble heldigvis ikke nødvendig, jeg fløy uavbrutt over asfalten samtlige 14 kilometer.

For en vanvittig opptur!

Endrofinoverdose eller hva, lykkefølelsen har holdt seg, og ting kan tyde på at det ikke bare er meg. De andre som var med på turen har meldt seg på løp, kjøpt nye løpesko og lagt spennende planer for treningen fremover. Selv begynner jeg så smått å drømme om store ting i Boston den 21. april.

Kanskje skal det nettopp en ekstremuke til for å få opplevelsen av å fly.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.