Å kjempe mot møller

Sist uke bød på hele tre løpsrelaterte førstegangsopplevelser. To av dem innebar positive personlige rekorder, den tredje hadde jeg fint klart meg uten.

Ukesdistansepers ble satt uten helt å ha planlagt det. Med 110 kilometer i løpet av de siste syv dagene  ble den gamle rekorden slått med en hel kilometer. Den andre persen ble satt som resultat av økten omtalt i forrige innlegg. I følge treningsprogrammet skulle det løpes et 5K testløp, og selv om målet på sub 20 ikke ble nådd er 20:10 hyggelig ny pers.

Å løpe så fort man kan i fem kilometer koster. Det gjør rett og slett litt vondt. Den smerten var jeg forberedt på. Å pådra seg ytterligere vondter rett før en slik økt er i grunn helt unødvendig...

Etter en rolig oppvarming stilte jeg meg med beina på kantene av tredemølla og skrudde opp møllefarten til 15. Før økten skulle igang ville jeg kjenne på, og akklimatisere meg til, tempoet som måtte til. Så, med et blikk på OL-sendingen på TV"en foran mølla og et fast grep om sidehåndtakene, hoppet jeg på det spinnende båndet.

Det går fint noen sekunder. Jeg har tross alt løpt intervaller i dette tempoet før. Men så skjer det noe. Nøyaktig hva er jeg ikke sikker på, men plutselig mister jeg kontrollen og beina følger møllebåndet bakover. Jeg har fremdeles godt grep om håndtakene og henger derfor slik, med det ene kneet slepende nedi tredemøllebåndet - som ufortrødent fortsetter å rotere med en hastighet på 15 kilometer i timen.

15 kilometer i timen er veldig fort når du desperat forsøker å trekke deg opp i motsatt retning. Tredemøllebåndets overflate egner seg dessuten godt til å slipe bort både hår og hud. Og sannsynligvis også kjøtt etter hvert. Jeg innser derfor raskt at dette ikke er noe blivende sted. Jeg må finne på noe lurt. Fort!
God klaring bak mølla?

Det føles ikke egentlig som en genial plan, men jeg ser bare én mulighet og griper den. Det vil si; jeg slipper grepet. Og mens mølla fører meg bakover i 15 kilometer i timen rekker jeg å lure på om det er plass til meg bak mølla. Der det for sikkerhets skyld bør være god klaring. Eller kommer jeg til å bli klemt mellom det spinnende møllebåndet og det som eventuelt står lagret bak der? 
Standard sikkerhetsanordning.

La oss gå et skritt tilbake. Tredemøller har jo en sikkerhetsløsning som skal sikre at båndet stopper om man faller av. Min mølle er ikke noe unntak, og jeg benytter meg alltid av denne muligheten. Også denne dagen er klypa i den andre enden av magnetfestet på mølla behørig festet i løpetightsen. Saken er bare at magneten ikke sitter skikkelig fast i plastdekselet.
Det hjelper ikke at sikkerthetstråden røskes med når magneten sitter igjen.

Jeg har visst om dette problemet i flere år, og jeg har tenkt at det må fikses. Det måtte imidlertid et uhell til for at tanke skulle konverteres til handling.
Det måtte et uhell til, men nå er sikkerhetsløsningen omsider fikset.
Det tok ganske nøyaktig to minutter. 

Det var nokså trangt bak mølla, men jeg kom meg kjapt nok unna både smellet og det spinnende møllebåndet. Resultatet ble et lett forslått og flekkvis svidd kne, en blåflekket hofte og en øm skulder. Ja, og så en såret stolthet da. Med andre ord; ingenting alvorlig.
Ikke så galt, tross alt. 

Nei, det der fikk jeg se og kjenne nærmere på senere. Jeg hadde en 5K-test å løpe og båndet holdt tross alt fremdeles perfekt 5K-marsjfart for PB. Tilbake på "hesten" og alt det der.

Kjedelig å løpe på mølle? Nei gitt, men jeg anbefaler varmt å benytte (fungerende) sikkerhetsløsninger, og å ha plass til et menneske i bakkant. For sikkerhets skyld.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.