UCI Gran Fondo World Championships, Albi 2017: Tidenes verste VM-debut? Del 2: Fellesstart.

Utsikt fra hotellrommet mitt i Albi. Noe hadde jeg i hvertfall flaks med på turen.
Her fortsetter historien om da Adelheid skulle til VM og kappsykle med de beste. Tempoen er overstått, fellesstarten gjenstår.
Endelig! Sykkelutpakking i lobbyen på hotellet.
Klokka 13 dagen etter temporittet kom bagasjen. Tre - 3 døgn etter at jeg sjekket den inn på Gardermoen. Endelig! Temposykkelen fikk jeg ikke bruk for, så den var det ingen grunn til å pakke ut. Men min kjære Storck skulle ut å rulle på fransk asfalt. Jeg begynte å pakke den opp nede i lobbyen. Men før jeg fikk kommet i gang, kom det en liten kar styrtende til og tilbød seg å hjelpe. Han presenterte seg som presidenten i det libanesiske sykkelforbundet, ga meg et glass vann og begynte å skru sammen sykkelen min. Dette tandre kvinnfolket her må jo ikke få sykkelolje på sine sarte fingre... Men sykkelen ble skrudd sammen på null komme svisj, og jeg var back in business.
Supersmurfen på sightseeing i Albi (siste bilde av sykkelen mens den var hel...)
Flere av de andre hadde brukt dagene før til å sykle gjennom hele eller deler av fellesstartløypa. Det fikk jeg aldri tid til. Men jeg fikk kjørt gjennom løypa med bil med representantene fra forbundet på lørdag. Så jeg fikk sett hvordan løypa var. Flere stygge, krappe, trange svinger blant annet. Én lang bakke og noen mindre knekkere. Ganske skummelt den første mila ut av byen. Det var nesten dette strekket jeg var mest redd for før start. Her skulle det bli kjørt masterbil. Men jeg har opplevd flere stygge episoder bak masterbilen tidligere.
Morgenselfie i landslagstrøye før start. Trøya er å se hos Tommeks Velo. LOL. Ikke visste jeg at det å signere og dere ut trøyer til allmenn beskuelse lå i min framtid...
Søndag morgen sto jeg på start i mitt livs viktigste ritt. Det var veldig kaotisk. Mange deltakere Jeg prøvde å komme meg langt fram i starten, og greide det sånn passe. Hadde en veldig defensiv innstilling. Trodde ikke at jeg hadde så mye sjanse til å hevde meg i toppen. Hadde jo ingen anelse om nivået. Min ambisjon var i grunnen bare å komme meg helskinnet til mål, og også det målet skulle vise seg å være for høyt...

Kom meg ganske langt fram etter hvert, og lå framme i begynnelsen av rittet, men lå aldri helt foran og dro. Det var noen smale steder og krappe svinger hvor det var skummelt å kjøre, og da falt jeg bakover i feltet. Merket at det ikke var alle som var like gode til å kjøre i felt, og det var en del rar og skummel kjøring av noe ryttere rundt meg. Var nede og kjørte i grøfta på et tidspunkt, men kom meg på veien igjen.

Kjørte en stund med min nye svenske venninne fra temporittet, og vi var skjønt enige om at tempofadesen skulle revansjeres i Varese i 2018. Så vi sees der!

Som ventet gikk damene hardt til i de bakkene som kom. Jeg greide å henge med hovedfeltet, om enn bare så vidt. Så kom den lange bakken. Jeg var dessverre for langt bak i feltet da den kom. Kjørte på så hardt jeg kunne, og avanserte bra i feltet. Men som ventet ble det luker, og jeg havnet dessverre i den tredje gruppen. Så da trodde jeg i grunnen at løpet var kjørt i forhold til noen god plassering.
Samtidig var det mange flere ryttere bak meg, enn foran meg. Så jeg hadde kjørt bra, tross alt. Og det var veldig godt å se at jeg kan henge å bra med i bakkene, også på dette nivået, selv om jeg er tyngre enn de fleste av mine konkurrenter.

Gruppen jeg satt i fortsatte å kjøre hardt også etter toppen. Blant annet hadde jeg hun som tok gull på tempo i K45-49 i min gruppe, og hun og jeg delte på å kjøre inn luker resten av rittet. Ganske snart hadde vi kjørt inn gruppen foran oss, og vi lå derfor som andre gruppe. Men jeg hadde i grunnen ingen tanke om at vi skulle ta igjen ledergruppen, der Kristin Falck lå.

Det ble kjøre hardt i bakkene resten av rittet, og jeg var ganske så på stålet et par ganger. Ikke minst fordi jeg måtte tette luker etter toppen for ikke å miste gruppen. Etter hvert begynte vi å ta igjen ryttere som hadde startet i gruppen 7 minutter foran oss, og det ble litt kaotisk når de begynte å blande seg inn i gruppen vår, siden de kjørte dårligere enn oss.

Jeg greide heldigvis å bite meg fast over den siste tøffe bakken, og den var tøff. Det kostet, men det gikk. Nå begynte gruppen å bli ganske liten. Mange var kjørt av. Vi passerte mange ryttere, men det var vanskelig å vite hva slags ryttere man passerte. Vi kjørte opp i ryggen på en litt større gruppe, og da vi passerte dem så så jeg Kristin. Vi hadde kjørt oss opp i teten igjen, og forbi! Ropte "Hallo!" til Kristin da jeg passerte, og hun svarte: "Hva faen er det som skjer?!" Ja, det lurte jammen jeg på også... Dette var uventet.

Plutselig var en topplassering i sikte. Jeg visste at det var en stygg sving igjen i en landsby. Tok det veldig pent der, og havnet litt bakpå. Men visste nå at det var lett terreng igjen de siste 15 km, og var ikke bekymret. Begynte å tenke på om jeg skulle prøve å få snakket med hun nederlandske temporytteren som jeg hadde tettet luker sammen med flere ganger om vi skulle prøve å finne på et stunt sammen. Hvis vi hadde slått oss sammen og kjørt lagtempo kunne litt av hvert ha skjedd. Vi var jo i forskjellige klasser, så det hadde blitt gevinst for begge.

Har lest i etterkant at to ryttere i min klasse hadde gått i brudd før vi tok igjen teten, og tok første og andreplassen, så det var en tredjeplass det eventuelt sto om for meg.

På dette tidspunktet var jeg avslappet, trodde faren for velt var over og at det nå bare gjenstod å finne en taktikk for hvordan jeg skulle få en topplassering. Vi var nå så få ryttere i feltet at det var ganske oversiktlig. Men dengang ei. Ned en utforkjøring, i en slak sving, helt oversiktlig, ser jeg plutselig en svart skikkelse som ligger ved en smal midtrabatt. Foran mitt forhjul ligger det en sykkel!... Jeg var helt sjanseløs. Det siste jeg husker er at jeg tenkte noe i de baner som "Nå skjer det, nå får jeg vite hvordan det er å kræsje skikkelig". Kan ikke huske at jeg bremset engang.

Det er det siste jeg husker før jeg ligger sammenrullet i veikanten. Da jeg lå der, skjønte jeg ikke at jeg hadde mistet bevisstheten. Men i etterkant har jeg skjønt at jeg var borte, men vet ikke hvor lenge. Huske ingenting av fallet. Da jeg våknet kjente jeg at jeg hadde en begynnende strekk øverst i høyre legg samt at deler av venstre fortann var borte. Men jeg var så full av adrenalin at jeg ikke ante hvor mye eller lite jeg hadde slått meg. Husker at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da, men i etterkant er det mye som er veldig uklart i forhold til hendelsesforløp osv.

Erindrer at jeg snakket med noen. Men de fleste som var på stedet var opptatt av den andre rytteren som hadde kjørt inn i midtrabatten før jeg kom, og som hadde mye mer synlige skader enn meg. Jeg kom meg opp i sittende stilling, og tok av en eller annen grunn av meg hjelmen. Da jeg så den skjønte jeg at jeg ikke skulle prøve å sykle videre. For den var knust. Jeg hadde landet med hodet først i opp mot 60 km/t...
Jeg kan virkelig anbefale Kask Protone. Definitivt verdt den høye prisen. Hadde vært grønnsak nå uten den. Fatter ikke at de en gang drev og kjørte uten hjelm. Skal ikke sykle uten hjelm så mye som en meter resten av mitt liv!
Kjente etter hvert at jeg hadde litt vondt i ryggen. Trodde kanskje jeg hadde fått en liten strekk i korsryggen, som jeg har fått et par ganger før i tøffe ritt. Men da jeg reiste meg, så greide jeg ikke å gå. Så dette var verre enn en strekk. Kom meg bort til midtrabatten der den andre skadde fikk behandling, en dame fra New Zealand. Hun drev og styrte noe veldig og maste om at hun skulle sykle videre. Jeg derimot bare satte meg ned, og da jeg begynte å føle meg uvel, la meg ned på midtrabatten og ventet på ambulansen, mens jeg kjente at kulen i panna vokste. Det var flere personer der jeg snakket med, blant annet en kar fra England som snakket med meg, passet på meg og klappet meg på hånda.. Ikke akkurat en situasjon hvor du har lyst til å prøve å gjøre deg forstått på alle verdens språk. Men det gikk greit. Husker som nevnt at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da. Men i etterkant så er alt litt tåkete og hendelsene litt uklare. Ikke så rart kanskje, når man har truffet bakken med hodet først med 6-700 kg kraft?
Drama på midtrabatten! (foto: Robert Hall)
Men én ting husker jeg, og det var at hun dama fra New Zealand dreiv og maste om hvordan det hadde gått med sykkelen hennes. Men overrøret på sykkelen hennes var knust - av meg. Og det må jeg innrømme, føltes helt riktig! Hun felte meg, fra en god plassering, og ødela både meg og rittet mitt. I etterkant skulle jeg også finne ut at sykkelen min også hadde avgått med døden. Så hadde sykkelen hennes vært like hel; ikke rettferdig.

Det tok lang tid før ambulansen kom. Dette var jo langt på dagen, og det var mange ryttere på veien, og sikkert flere velt som hadde gått tidlig. Jeg hadde sett flere skadde på veien. Og i tillegg måtte vi ha hver vår ambulanse. Til slutt kom de, og jeg ble lagt i nakkekrage. Føltes som litt overkill. Men ingen grunn til å ta noen sjanser heller.
Det tok ytterligere en evighet før jeg ble løftet over på båre, og en varm evighet før vi kom oss av gårde etter at jeg kom inn i ambulansen. Etter hvert begynte jeg også å kjenne at jeg hadde vondt både her og der. Men jeg fikk snakket litt meg gutta i ambulansen mens vi ventet, tross store språkproblemer. Det spurte meg blant annet om jeg var proffsyklist. Hahaha! Det hjalp jo litt da.

Første gangen på innsiden av en ambulanse for min del. Må gjerne bli lenge til neste gang... De kjørte med blålys og sirener Igjen; litt overkill. Men når man først skal kjøre ambulanse, må man jo få maks utbytte...

Før start hadde jeg en tanke om at jeg skulle til mål uansett hva som skjedde, så jeg hadde med slange, gasspatron og mobil på baklomma. Mens jeg lå der på midtrabatten og ventet på ambulansen så tok jeg fram mobilen for å prøve å få gitt beskjed til Heidi og Chris fra forbundet om at jeg var på vei et helt annet sted enn til mål. Men mobilen var knust. Ikke rart jeg hadde vondt i ryggen som hadde most det jeg hadde på baklomma inn i ryggen med full kraft... Selv om skjermen var knust greide jeg på ett eller annet vis å få gitt beskjed. Men da jeg ankom sykehuset døde telefonen helt.
Denne har tålt mye, men her var det slutt, gitt.
På sykehuset ble jeg lagt i bårekø i korridoren. Jeg var sist inn, og bakerst i køen. Hektisk søndag på sykehuset i Albi. Siden jeg i tillegg verken blødde som en gris eller hadde beinpiper stikkende ut av kroppen og både visste hva jeg het, hvilken dag det var og hvor jeg var, var jeg ikke prioritert. Så det ble en lang, lang dag liggende i nakkekrage i korridoren på sykehuset i Albi... Fikk smertestillende. Men det hjalp bare sånn passe. Var ikke det sterkeste de hadde på lager jeg fikk. I tillegg, siden jeg hadde slått hodet så kraftig, fikk jeg ikke lov å drikke noe, eller spise noe. Så etter nesten 100 km hardt sykkelritt i varmen, måtte jeg ligge i 9 timer uten å kunne fylle på med drikke og mat. Topp stemning!

Jeg prøvde å gi beskjed til de i målområdet hvilket sykehus jeg var på, før mobilen min døde. I følge gutta i ambulansen i Albi var det bare ett sykehus i byen. I følge de som måtte ut og lete etter meg, stemmer ikke det!

Uansett. Der lå jeg, og mens adrenalinet rant ut av kroppen, ble det mer og mer ubehagelig. Men timene er litt uklare i etterkant.
Så berømt har jeg altså blitt at jeg får min første velt omtalt i Landevei...
Når jeg har fått tenkt gjennom det etterpå og sett på alle skrubbsår og skader på sykkelen, så er det følgende som har skjedd. Jeg har syklet rett i overrøret på den andre sykkelen og tatt en sykkelscorpion. Det vil si hodet ned, beina i været! Jeg har tatt bakken med hodet først. Har ikke sluppet hendene av styret før smellen. Jeg har slått venstre hånd med knyttneven i bakken (mens jeg har holdt i styret). Har fortsatt mye smerter i pekefinger og langfinger over 2 måneder etterpå.
Besvimte da jeg traff bakken, og har derfor rullet videre rundt over på ryggen og videre som en slapp melsekk. Må ha sett jævlig ut. Men bra, for det er bare på grunn av det at jeg ikke har brukket noe.

Akkurat det er jo bare helt utrolig, egentlig. Eventuelt har jeg samme skjelett som Wolverine. Jeg behøver i hvertfall ikke testes for beinskjørhet med det første... Siden jeg har rotert rundt til jeg stoppet, i stedet for å skli bortover asfalten, så slapp jeg også ganske billig fra det på skrubbsårfronten. Men hadde asfaltutslett i ansiktet, skuldre og rygg, hofte, armer, kne og ett skikkelig brannsår på venstre legg. Og etter hvert noen skikkelig sexy blåmerker. Men kunne vært så mye, mye verre.
Utpå kvelden begynte det endelig skje noe på sykehuset. Jeg kom inn på et undersøkelsesrom. Heidi, Chris og Jan fant meg, og etter hvert kom det en lege som undersøkte meg. Fikk ringt hjem og gitt beskjed om det som hadde skjedd. Det var jo flere som begynte å bli bekymret når det ble helt stille fra meg. Fikk en full runde i en fancy røntgenmaskin, og konstatert at jeg ikke hadde noen brudd i nakke/rygg eller annet sted. Puh! Så i 9-10-tiden på kvelden fikk jeg stavret meg ut fra sykehuset på egne bein.

Sykkelen min var kjørt til mål, og var hentet. Fikk hjelp til å legge den ned i en sykkelkoffert. Men resten måtte jeg greie selv. Jeg skulle tilbake til Norge morgenen etter. Det er helt, helt utrolig hva man kan få til når man må! Jeg skulle egentlig ikke sove alene den natten. Så jeg måtte få nattevakten på hotellet til å ringe meg om natta for å vekke meg.
At jeg greide å få pakket ned alt og buksert de to sykkelkoffertene den kvelden framstår som utrolig for meg akkurat nå. Noe av det verste jeg har vært med på. Noen pyse er jeg definitivt ikke!!

Min default innstilling er at jeg skal fikse alt selv, og stort sett gjør jeg også det. Men dagen etter, da jeg skulle hjem, måtte jeg skru av den. For jeg greide nesten ingenting selv! Måtte greie å kle på meg selv, men det var med et nødskrik. Skoene greide jeg ikke knyte. Fikk ikke knytt skoa igjen før jeg var hos tannlegen noen dager etter, og han hjalp meg (vi snakker ekstraservice ass...).

Heldigvis hadde jeg kjøpt meg skyss til og fra flyplassen med et britisk firma. Jeg var også så synlig skadet i ansiktet at det var lett å få hjelp når jeg ba om det. I tillegg beveget jeg meg som en 100-åring. Jeg hadde fått resept på smertestillende på sykehuset, men etter at apoteket var stengt for kvelden. Så jeg fikk sjåføren på bilen til å kjøre meg innom et apotek. Aldri i livet om jeg skulle lide meg hjem til Norge uten dop. I tillegg hjalp han meg med bagasjen helt til innsjekkingen.
MMA eller sykkel. Ser mer ut som det første.
Asfaltutslett på sitt beste.
I innsjekkingen fikk jeg beskjed om at det var for mange sykler på flyet, så jeg kunne ikke regne med at mine kom med. Frynsete som jeg var, kom tårene da. Men ingenting å gjøre med det. I tillegg måtte jeg få bagasjen til en annen desk for stor bagasje. Damen i skranken fikk vervet en motvillig tysker til å hjelpe meg med det...

Men jeg kom meg da til Brüssel på et vis og videre inn på flyet der. Traff på Atle Thoresen og fikk litt bærehjelp. I det de er i ferd med å skalke lukene på flyet, ser jeg begge mine kofferter på en tilhenger utenfor flyet kjørende bort fra flyet. Ergo; bagasjen hadde blitt med flyet til Brüssel, men der var det stopp, igjen!... Jeg skal være bra desperat før jeg tar en flyreise med mellomlandinger med sykler igjen.

Da jeg kom til Oslo var heller ikke bagasjen der, som ventet. Samme gjaldt nevnte Atle Thoresen. Så da var turen fullendt. Det hadde jo ikke vært riktig om jeg skulle kommet hjem uten problemer, sånn som turen hadde vært. Uansett, kanskje like greit. Jeg hadde aldri greid å få den bagasjen med meg hjem uansett.
Den ble til slutt levert på døra og bært inn to dager senere, og jeg fikk hjelp av ei venninne til å pakke ut.
Mer asfaltutslett...
Dagen etter skulle jeg egentlig på jobb, men det var ganske klart at jeg ikke skulle det. Fikk en sykemelding av legen som det sto "hjerneskade" på og en økonomipakke Paralgin Forte. At jeg har papirer på at jeg har hjerneskade har jeg selvsagt i ettertid brukt som unnskyldning i enhver sammenheng.

Etter hvert har meldingen endret seg fra hjerneskade til nakkeskade. NAVs diagnosesystem har ingen beskrivelse i listen sin som passer på "generelt skamslått". De to ukene etter velten ble det ikke så mye hvile som jeg nok burde ha fått. Det tok mye energi å få kommet seg til alle undersøkelser og behandling jeg måtte få. I tillegg hadde jeg hele fire - 4 forsikringssaker å administrere!Alle oppgjort nå, heldigvis.
Stusselig syn. RIP Supersmurfen.
Nå, over 2 måneder etter, er jeg fortsatt 20 % sykemeldt. Men tenna er fikset og sårene har grodd. Prøver å begynne å jobbe 100 % til uka. Det meste av smerter er borte, synet er bra igjen (hadde kraftig tåkesyn på det venstre øyet lenge). Men har ofte vondt i hodet, blir fort sliten og blir lett uvel om jeg tar i for hardt. Er i samme celebre klubb som Didrik Tønseth og Aleksander Aamodt Kilde denne høsten, har jeg lest. De har også har fått seg et kraftig kakk i skallen, og må ta det pent. Lite trøst i det, egentlig.

Men det er progresjon framover. Så jeg håper å være fullt tilbake inne året er omme. Har begynt å trene etter program igjen, men tar det pent. Det merkes dessverre at jeg har vært ute av det en god stund. Og jeg blir uvel hvis det blir for intenst.

Men motivasjonen er der! Jeg skal tilbake til VM, og da skal jeg jammen vise dem. Jeg fant jo faktisk ut nå at jeg er i verdenstoppen i min klasse! Men uten håndfaste resultater å vise til, blir det bare en påstand fra min side. Neste år må påstanden bevises gjennom håndfaste resultater. Varese 2018, here I come (i bil!). Må bare kvalifisere meg først.
Kvalifiseringsritt. Skal kjøre ett av disse. Kan ikke satse på å vinne NM.
Hell i uhell har jeg også hatt. Da jeg pakket opp igjen sykkelen min så jeg at den var ugjenkallelig død (usigelig trist, jeg elsket Supersmurfen min - og trodde vi skulle få et par år til sammen).
Til lykke for meg, så hadde gutta på Unaas kjøpt opp alle demosyklene til BMC fra fabrikken i Sveits. Og blant dem en Teammachine SLR01 med Ultegra Di2 i min størrelse. Vi snakker samme ramme som Greg Van Avermaet kjører på. Oh yeah! Vi leker ikke sykkelbutikk lenger... Uten hjul, så fikk jeg den til veldig fin pris (veiledende pris er "litt" utenfor budsjett). Hjulene mine hadde fått en smell, men ingenting som ikke lot seg reparere.
Litt fin...
Så sykkelparken jeg går ut av året med er det ingenting å si på. Nå gjelder det bare å få motoren trimmet igjen. Jeg har heller ikke blitt skremt av ulykken, som jeg trodde. Har ikke vært redd på sykkelen når jeg endelig kunne sykle igjen. Heldigvis. Jeg trodde heller ikke at jeg skulle være det. Men man vet jo ikke før man har prøvd.

Har så vidt begynt å planlegge neste sesong. Treningsleir på Mallorca i påsken er booket. Så målet for neste sesong, som jeg formet i sommer, står. 2018; sterkere, raskere, lettere! Det blir hardt arbeid og det må starte nå. Vi sees.

Snipp, snapp, snute - dette eventyret er definitivt ikke ute!
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.