Teltliv

IIIIK, DADADADA, IIIIIIK. Jeg må bruke hånda til hjelp for å løfte hodet fra puta. Eller, pute og pute. Et soveposetrekk stappet med dagens klær. Det har ikke vært medisin for en stiv nakke. Jeg vrir meg litt over til venstre og tar venstre hånd bak hodet og drar meg opp til halvveis sittende stilling. Den halvslappe luftmadrassen gir etter og jeg sitter på bar bakke. Jeg føler meg ikke akkurat våken og opplagt, men det gjør visst den lille frøkna ved siden av meg. Hun slår opp med store øyne i det hun ser det trøtte trynet på pappan sin. Med ren ryggmargsrefleks gir jeg henne smokken og legger kosekaninen mot kinnet hennes før jeg slipper det tunge hodet ned på den provisoriske puta igjen med fingrene krysset. Sovner hun igjen? Jeg har hørt stemmer i hele natt. Nå er det helt stille, og stillheten brytes kraftig av Hannas IIIIIIIK, VRÆL og PAPAPAPA. Heldigvis er ikke lyden så ulik måkeskrikene som av og til ljomer over campingen. Jeg vrir meg litt smertefullt mot høyre og kikker i spenning mot mobilklokka. Er stilletiden over? Har hun sovet litt lengre i dag? Skjermlåsknappen trykkes ned og tallene komme opp på skjermen. 05.45. Isj! Det var litt i tidligste laget også i dag. Hanna er jo den eneste av oss som legger seg til normal tid om dagen. Resten er oppe litt lenger enn normalt. Derfor er det av relativt stor betydning at denne lille frøkna ikke vekker hele familien, ei heller resten av Bjälverød campingplass her rett utenfor strømstad. Det er jo over en time til stilletiden er over.

Det er nå familien er glad for å ha en løper i familien. Den provisoriske puta åpnes i den ene enden, og ut trekkes dagens løpsoutfit. Kort shorts, t-skjorte, lågsokker og ei tynn vindjakke hvis det skulle være litt surt ute. Med kryssede fingre skifter jeg bleie og tar på ulldress og ei tynn lue mens jeg gjør stilltiende grimaser til Hanna for å holde henne i sjakk. Det virker, og vi lister oss ut i forteltet der vogna står klar. Eller, lister og lister... glidelåser på telt virker øredøvende høye kl 05.55 på morgenen. Jeg snører mine Asics tarther og åpner den enda mer øredøvende glidelåsen på teltåpningen og jekker vogna ut av forteltet.

Sånn, da var dagens mest betydningsfulle manøver unnagjort. Resten av teltet sover og jeg står klar for dagens løpetur, med ei tung, gammel, utslitt og lite egnet joggevogn av typen GT. Med et lite underskudd på søvn og intet frokost trenger jeg å gå meg rolig i gang. Jeg tusler gjennom den fredfulle campingplassen og hører kraftige snork fra både telt og campingvogner. Mårråsola er lav og kjører sine stråler rett i øya på Hanna. Jeg går baklengs ut av campingplassen.
Den snart ti år gamle GT-vogna gjør susen som ferievogn, men klarer ikke helt å holde mitt tempo på løpeturene langs den svenske skjærgården. 


Det ble etterhvert noen varme dager ved vår teltplass på Bjälverød camping rett utenfor Strømstad

Vi er på sommerens andre ferietur. Det blir liksom ingen skikkelig sommer uten en campingferie i husteltet vårt. Jeg var i utgangspunktet litt gruvæl for å reise på teltur med hele familien på fem, inkludert minstefrøkna på seks måneder. Men jeg lot meg friste med lett overtalelsestaktikk av Anne Mari og et veldig positivt værvarsel. Vi har campet på denne lille campingplassen litt sør for Strømstad flere ganger tidligere, og synes både terrenget, sjøen og reiseavstanden er helt perfekt. Når også været viste seg fra en særdeles god side lå det til rette for en god campingopplevelse. Det er klart det er hektisk å campe ei uke i telt med tre unger fra 0-8 år, men med ei mor med sans for gode systemer, en morgenfugl av en far, kjekke unger og et godt utstyrt telt så er det en fullt mulig å komme ut av det med gode opplevelser og overskudd.


Minstefrøkna har stått opp i sekstiden hver morgen, noe som også har betydd morgenøkter for meg hver morgen, med kun ett unntak da jeg var slått ut av et migreneanfall. Jeg har løpt i alle retninger ut av campingplassen for å bli litt kjent i nærområdet. Denne morgenen går turen nordover, innover mot Strømstad sentrum. Jeg passerer gigacampingplassene Daftø og Lagunen og hører også her snorking og litt barnegråt, sikkert flere småbarnsforeldre som utfordres av tidlig våkne unger.


Hanna koser seg i vogna med pludrelyder før hun etterhvert sovner. GT-vogna rister lett med det litt slarkete forhjulet, og jeg drister meg ikke særlig langt under 5-blank fart. Det har blitt mye lapskaustrening i sommer. På denne turen har jeg ikke engang brukt klokke på turene mine. Og vogna har som sagt hindret meg i å bedrive noe særlig annet enn jogging. Men jeg har altså kommet meg ut relativt regelmessig. På denne turen har jeg planer om å løpe oppom en gammel teltplass som jeg og Anne Mari lå på, på vår sykkelferie her i området for 10-12 år siden. Jeg peser meg opp noen bratte motbakker og overrumpler noen lovbrytere av noen campere som står campert rett ved et camping forbudt-skilt. De hilser forlegent på meg med trøtte tryner i det jeg løper forbi. Jeg kommer opp til toppen av bakken og setter vogna fra meg ved svabergene og løper litt uten vogn over svabergene og mimrer tilbake til sykkelferien for et tiår siden.


Mens jeg driver på berget og småløper ringer Anne Mari og lurer på når jeg er tilbake. Nå var det visst liv i resten av leiren, sola hadde kommet opp på teltet og gjort innetilværelsen vanskelig. Henrik og Helene var klare for å bli med meg på morgendukkerten. Jeg tar fatt på hjemturen, og sola begynner å varme ganske så godt. På campingplassen er det fortsatt stille mellom telt og vogner, og jeg blir møtt av Henrik og Helene. Vi går ut på brygga for en morgendukkert.

Vannet holder solide 23 grader, så det byr på lite utfordringer å kaste seg uti. Med dette er den rastløse familiefaren både ferdig løpt og badet før klokka åtte på morgenen, og kan ha fokus på andre familiære ting resten av dagen før han legger seg som et slakt kl 23 på kvelden og lurer på hvor lenge det vil være stilt i teltet neste morgen...


Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.