Rotterdam Marathon under tre timer?


3000 meter under ti blank, 5 km under 17.30. Ok, det er innafor. Men maraton under 3 timer?!?!? Det har ikke vært i mine planer det siste halvåret. Jeg har vært klar over at Geir-bror har brygget på noen maratonplaner, men jeg har vært klar på at jeg skal prioritere løp under 10 km til neste sesong....

...helt til 2. januar. Det viste seg at Geir-bror hadde en halvseriøs plan om å få til et godt vårmaraton. Han hadde peilet seg inn på Rotterdam marathon i april. Ei rask løype uten altfor mye trengsel. Med andre ord, en mulighet til å klare å løpe under den magiske supermosjonistgrensa tre timer. Senhøsten og tidlig vinter tikket det jevnlig inn både snapper og meldinger fra Geir-bror som tydet på en økende interesse for hurtige langturer i 4.15-fart, yasso-intervaller og langturer over 30 km.  

Men under en prat ved dessertbordet 2. nyttårsdag begynte han å backe litt ut, og speidet istedenfor etter norske maratonløp. Han hadde ikke lyst til å reise til Rotterdam for å løpe maraton helt på egenhånd. Jeg ble derfor litt fristet til å bistå min bror. Han var jo med meg som support under Ultravasan i fjor. Jeg skylder han såpass. Men min familiesituasjon gjør at jeg ikke bare kan kaste meg ut på slike soloturer i eningen, men min bedre halvdel støttet meg. Hun vet at dette er viktig for meg, og for brødreforholdet. Den kvelden bygget vi da opp igjen drømmen om at han skal løpe Rotterdam marathon under tre timer. Minutter senere var påmelding og flyreise i boks.

Nedsnakking
Rotterdam Marathon 10 april. Det er mindre enn 80 dager til vi står på startstreken til vårt første maraton. Løperens ultimate utfordring, Lang-løpernes formel 1-løp. 42195 meter rundt omkring i Rotterdam. En av verdens raskeste maratontraseer. Fremst på startstreken stiller de raskeste av de raske, Kenyanere, Ethiopere. Langt bak i feltet vil vi stå. To nervøse og usikre jomfruer som sikkert kommer til å nedsnakke oss selv til de grader. Nedsnakking. et ganske kjent fenomen som oftest hørt gjennom høylytt prat under oppvarminga før konkurranser. Om forkjølelsene som aldri slapp taket i vinter. Om de lange turene som egentlig aldri ble lange nok. Om kjenningen i leggen som fort kan sige på underveis i løpet. Eller Sundbys "forkjølelse" rett før tour de ski.  Nedsnakking. Eller kanskje rettere sagt devaluering. En mer eller mindre bevisst nedrakking av seg selv (eller andre), med det formål å senke sitt eget prestasjonspress. Eller for å komme i "underdog-rollen", som et ledd i å overraske motstanderne. 

Min samboer har stilt et premiss for mitt maratonløp. Jeg skal ikke bli desperat dersom treninga ikke står helt i stil til hva som kreves for å løpe et godt maraton. Det er lett for henne å si. Innledningsvis var jeg helt enig i dette, og sa at det gikk fint, da jeg uansett ikke hadde planer om å satse mot maraton til neste sesong. Jeg skulle bare slenge meg med, og ta det som en opplevelse.  Min oppgave var jo opprinnelig å være support for bror. Kanskje jeg bare skal kruse inn på 3.30, eller være fartsholder til 1.28 på halvmaraton og løpe rolig inn siste halve. 

Garmin-klokka har trua på meg. 

Dama har trua, klokka har trua, Yasso har trua, men har jeg? 
Jeg kjenner at det kribler. Jeg kjenner på en slags tretimers-dragning. Det er jo tross alt oppnåelig ut fra det jeg har prestert de siste årene. Men det kommer ikke av seg selv. Mener jeg da. Min samboer er av den oppfatning at jeg kan "flyge under tre timer på rein og skjær vilje", og at jeg ikke trenger den maratonspesifikke treninga.  Garminklokka mi har trua på meg, og mener jeg i skrivende stund er god for 2.49. Min første og eneste Yasso 800 økt viser også at jeg med god margin skal løpe under tre timer, da de ti 800 meterne gikk relativt lett med et snitt på 2.55, og det med kun halvannet minutt pause.

De om det.

Jeg er ikke maratontrent. Selv om jeg løp 90 km i de svenske skoger i fjor sommer så er jeg per i dag ikke trent for 42 km i 4.15-fart. Kanskje 30 km, men ikke 42.

80 dager til start. Eneste måten å komme under tre timer på er å bli desperat. Tvinge inn langturer i helga på bekostning av familien. Drive rovdrift på flexitidsordningen på jobb. Med fare for å bli overbelastet. Skal jeg kaste meg ut i det, eller skal jeg senke skuldrene og ta løpet som en fin opplevelse? Jeg er jo "bare" 38 år, og har fortsatt sikkert et tiår på å komme meg under tre timer på denne ultimate utholdenhetstesten.

Jeg tror jeg går for en mellomløsning. Jeg får trene jevnt og trutt, og legge inn et par rolige langturer på 30-35 km, for så i mars, ta et par litt hardere langturer hvor siste halvdel går i 4.15-fart. Først da vet jeg litt mer konkret hva jeg kan gå for i Rotterdam. 

Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.