Frankfurt maraton: nok en sprekk på nok et maraton

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gå. Som gammel, men aldri spesielt god o-løper, har jeg en viss retningssans, men det er ikke akkurat innlysende hvor jeg skal gå for å legge fra meg bagasjeposen. Det er litt over en time til start, og det er lite folk i gatene. Hvor er alle som skal løpe? Har jeg tatt feil av dagen? Jeg ser startbanneret litt nedi gata, og den store plassen foran meg er tom med unntak av provisoriske gjerder som skal lede oss den ene eller den andre veien uten at jeg kan si at de lykkes helt. At det regner litt gjør meg ikke så mye. Det som derimot plager meg er vinden. Den sure vinden tar godt tak i ballongene som henger fast i de provisoriske gjerdene og indikerer ulike startpuljer. Yr sier det skal være 8 sekundmeter vind mens løpet pågår, og selv om jeg har håpet i det lengste at yr tar feil, føles det som de har veldig rett.

Jeg følger etter et av de få menneskene på plassen ikledd treningstøy. De sniker seg inn noe som ser ut som en dør man ikke har lov til å gå inn, og jeg sniker meg etter. Vi kommer til en gang der det er litt flere folk, men fortsatt ingen skilt som viser hvor jeg skal legge fra meg bagasjeposen. Jeg prøver lykken og tar en rulletrapp opp en etasje. Der er det enda flere folk og noe som ser ut som et tysk ord for bagasje. Døra leder inn til en stor hall halvfull av nervøse mosjonister. Jeg har kommet rett og jeg har ikke tatt feil av datoen. Folk er bare smarte. Mye smartere enn meg. De gjemmer seg for den sure vinden så lenge de kan.

På grunn av til sammen sju toalettbesøk (kødder ikke) blir det naturlig nok ikke tid til oppvarming i særlig grad. Enkel prioritering spør du meg. Da jeg meldte meg på Frankfurt maraton i sommer var jeg i overkant ambisiøs og meldte meg på i gruppa som skal løpe mellom 3 timer og 3 timer og 15 minutter. Ettersom løpssesongen utelukkende har utviklet seg den veien høna sparker siden jeg meldte meg på, har jeg justert målet til 3.19,59, men drømmen om å se 3.15-tallet er vanskelig å bli kvitt.

På dette tidspunktet trodde hu her at 3.15 kunne gå.

Jeg hopper og spretter litt på stedet mens det tetter seg til med folk rundt meg. Til venstre for meg sitter det ei dame på huk inntil gjerdet og tisser med et stort smil om munnen. Flere av gubbene rundt meg lar seg inspirere, og snart står det en gjeng menn og slår lens utover asfalten i enden av startpulja. Jeg kjenner også at jeg må tisse, men tenker at det får være grenser for hvor mye man skal presse ut av seg før et maraton.

Speakeren har en herlig, tysk aksent på engelsken sin. Jeg klarer ikke se for meg noe annet enn tysk metallband når speakeren roper (med skarre-r, selvfølgelig, og th-lyd erstattet med den ikoniske z’en): «PUT YOR HANDS UP IN ZE AIR! ARE YO READY?! AI KAN’T HEAR YO. ARE YO READY TO RUUUUN?!?!?!”  

Omtrent to og et halvt minutt etter startskuddet er det min tur til å krysse startstreken. Det er litt trangt, men ikke nok til at jeg ikke får god flyt. Første kilometeren passeres på 4:20, omtrent altfor fort. Planen min er å ligge på kilometerpasseringer et sted mellom 4:40 og 4:44 minutter. Jeg forsøker å justere ned farta litt, men GPS’en sliter mellom de høye bygningene. I det ene øyeblikket sier klokka at jeg har en kilometerfart på 5:15 minutter, så jeg gasser på før klokka sier at jeg ligger på 4:15 minutter. Jeg finner meg etter hvert et par som løper sammen og holder omtrent 4:40-fart. Etter noen kilometer i ryggen på dem legger de seg stabilt på 4:30-fart, og jeg slipper. Her skal det ikke bli noen gjentakelse fra New York og den episke sprekken der. 



De første 12 kilometerne går som en lek. Vi krysser elva og skal løpe sørvest et langt stykke før løypa vender på 27 kilometer og tar oss tilbake til byen igjen. Jeg kjenner at det kommer til å bli tungt mot slutten, men enn så lenge jobber jeg fortsatt med å holde igjen farta. På omtrent 13 kilometer løper vi rett inn i motvinden, og den har ikke tenkt å endre retning de neste 15 kilometerne. Jeg gjør kjerringhengmanøvre på passende gubberygger i forsøk på å få le for vinden, men alle holder litt for høy fart. 

På runding halvmaraton ligger jeg fortsatt an til 3.15,59-målet, men jeg kjenner at å jobbe alene i motvinden har tatt på. Et sted mellom 22 og 27 kilometer skjer det som alltid skjer, men som for all del ikke må skje. Jeg sprekker. Og jeg sprekker noe så inni helvete. Fra å cruise i 4:40-fart og føle meg som en million dollar har jeg tatt rennafart ned i bokseren til Trump og blir tvunget til å lukte på gammel ballesvette mens The Donald prøver å grabbe meg by the pussy. Jeg er på et sted jeg så definitivt ikke vil være om jeg hadde fått betalt for det – og jeg har betalt for det, ganske mye faktisk – og det er helt sjukt langt igjen til mål.

Jeg begynner å tenke på grunner til sprekken:
1. Jeg har ikke barbert leggene siden september – ingen aerodynamisk genistrek der, altså
2. Jeg har en 52 timers arbeidsuke fra mandag til fredag i bagasjen
3. Motvind
4. Jeg er bare i rævva form og burde slutte å juge til meg selv og legge opp alt som heter konkurranser

På runding 27 kilometer bestemmer jeg meg for at det er grunn fire som er den mest plausible, og jeg sier til meg selv at hvis jeg får øye på Henrik i løpet av det lange strekket tilbake til byen, så skal jeg bryte. At vinden nå er i ryggen er jeg for sliten til å dra stor glede av. Glede er et ord jeg har glemt.

Snakker man om sola så skinner’n, og på 27,5 kilometer står Henrik. Sendt som manna fra himmelen står han der med en banan i den ene hånda og kamera i den andre. Han rekker akkurat å knipse dette bildet før jeg stopper klokka og slenger meg om halsen på ham.

Sånn ser det altså ut når man bryter.
Henrik: Hva er det?
Jeg: Jeg orker ikke mer. Det er så jævlig vondt.
Henrik: Er du skadet?
Jeg: Nei, jeg bare har ingenting å gå med. Det er så sjukt tungt og jeg er helt tom.
Henrik: Se her, ta en banan.
Jeg: Nei.
Henrik: Du vet at du kommer til å bli sur på deg selv hvis du bryter?
Jeg: Kanskje. Men det er helt greit. Jeg gidder ikke mer. Nå har jeg stått her så lenge at det blir en ræva tid uansett.
Henrik: Hva er viktigst for deg, ikke å få en ræva tid, eller ikke å bryte?
Jeg: Ikke få en ræva tid.
Henrik: Ta litt banan og prøv litt til.
Jeg: Nei.
Henrik: Du vet at å være sliten ikke er god nok grunn til å bryte?
Jeg: Jada. Men i dag er det faktisk det.
Henrik: Du er jo nesten på 30 kilometer, du kan ikke bryte nå!
Jeg: Og når jeg er på 30 kilometer er det 12 kilometer igjen, og det er faktisk nesten tre kilometer til 30 kilometer, så det er faktisk 15 kilometer til mål. 16 kilometer, faktisk.

Her tenkte sikkert ingeniør-Henrik, tidligere kvalifisert til kjemi-OL for nørds: Oh lord, bare la UiO-dama regne på den måten de lærer på samfunnsvitenskap og ikke gidd å kverulere på det.

Henrik: Bare prøv en kilometer til, så står jeg og venter på deg lenger ned i løypa, ok?
Jeg: Ok, men du vet at det er helt unødvendig fordi jeg kommer til å bryte uansett?

Motvillig beveger jeg meg ut i løypa igjen og skrur på klokka uten å ane hvor mye tid som har gått. Det går ikke fort, men det går på et vis framover. Det er flatt, det er medvind, sola har kommet fram og egentlig ligger alt til rette for å gønne på i 4:40-fart. Det er bare det at jeg ligger et sted over fem minutter på kilometeren og hater livet. Etter hvert kommer 30-kilometerskiltet snikende, og jeg ser på klokka. Tiden viser 2 timer og 22 minutter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg stoppet hos Henrik, men tenker at hvis jeg holder fem minutter på kilometeren er jeg i mål på en time, og en time løping til skal jeg klare. På 32 kilometer blir jeg enda snillere med meg selv og sier at jeg kan snitte på 6 minutter på kilometeren og antakelig fortsatt være i mål på under 3 timer og 30 minutter. Kanskje ikke på den offisielle resultatlista, men på klokka mi. Og da er det det som kommer på Strava. Og som alle veit er det Strava som gjelder.

Jeg er ikke andpusten, men kroppen nekter å svare. Jeg har kjempelyst til å gå, men klarer å lure meg selv til å la være. Da tar det jo lenger tid til jeg er i mål, ikke sant. Ettersom jeg ga opp på 27 kilometer og hadde en EKSTREMT nær-bryte-opplevelse 500 meter seinere stresser jeg ikke igjennom drikkestasjonene. Jeg stopper opp og tømmer alt i glasset for første gang i mitt liv selv om magen begynner å bli lovlig full av etsende sportsdrikk.

Inne i byen står det en mann med en plakat av soppen i Supermario der det står «Tap here to power up». Jeg tappet som bare rakker’n, men fikk ikke powra up. Plakaten ser omtrent sånn ut:

Jadda, laga"n sjæl. I Paint. Elsker Paint.
De siste åtte kilometerne er ulidelig lange. Med fire kilometer igjen visualiserer jeg runden rundt Sognsvann pluss litt til, og med to kilometer igjen møter jeg på tidenes vegg av vind så farta går ned til 6:30 min/km. Med én kilometer igjen tenker jeg at dette kun er to runder på Bislett, og det burde jeg ta på 3:40, og så lol’er jeg litt før jeg drar meg inn på oppløpet og faenmeg fullfører dritten.

Etter at jeg sprakk som en dong et sted mellom 23 og 27 kilometer, kom jeg meg på mirakuløst vis 15 ytterligere kilometer på pur vilje, og krysset målstreken så vidt på riktig side av 3 timer og 30 minutter. Mer presis: 3.29,51 inkludert en brytestopp på nesten to minutter. Tidenes dårligste maratontid etter at jeg begynte å løpe maraton i løpbart klima. Og bare for moro skyld. Sjekk denne:

Skulle tro jeg var synsk. Eller bare kjenner meg selv litt for godt.

Ja, jeg depper over tid og form – spesielt når jeg har lagt ned såpass mye målrettet trening for å perse. Nå skal det bli godt å legge bort alt som heter konkurranse for en stund, så får vi håpe at både hode og kropp har glemt hvor j.æ.v.l.i.g. det er løpe maraton når Boston står for tur i april.  
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.