Löplabbet Ribbemaraton 2015 - Stor stas i "snøstorm"

Når bør man egentlig stå over et maraton? Jeg var litt usikker i natt etter å ha våknet både én og to ganger i timen for å hoste og snyte meg. Formen har vært litt haltende helt fra julaften, men uten egentlig bli verre enn en lett forkjølelse som var mest plagsom nattestid da det virket som produksjonen av snørr gikk bananas. Terskelen for å stå over romjulens løpshøydepunkt er imdilertid høy. Det fikk heller bli DNF enn DNS.

Litt over halv åtte jogget jeg hjemmefra til stasjonen for å ta toget til Sandvika. For så å løpe hjem igjen. Tredje juledag. En søndag. Den naturligste ting i verden. Det kunne i alle fall virke slik, for på Ski stasjon var det uvanlig folksomt til å være en søndag morgen. På lang avstand kunne jeg se neonfargede refleksvester. Og flere kom til fra alle kanter.

En skokk med løpere kan ikke ta feil: Å ta tog fra Ski til Sandvika kl 07:55 søndag
morgen for å løpe tilbake er helt opplagt den naturligste ting i verden!

Jeg elsker slike avslappede løp som Ribbemaraton er. På morgenen i dag var det liksom bare å ta den vante koppen med te og en havregrynsfrokost, og komme seg i vanlig løpetøy. Alt jeg hadde med var telefon, bankkort og fire Dextrosol-tabletter (druesukker). Og en ekstra buff rundt det ene håndleddet. På toget, og senere de 20 minuttene vi måtte vente på neste tog fra Oslo S der vi møtte enda flere løpere, gikk praten lett og uten nerver for dagens dont.

Da toget stoppet på Høvik stasjon oppdaget vi at den lovede snøen hadde begynt å dale. Enkelte synes nok det var veldig unødvendig at vinteren skulle komme akkurat denne dagen - det var jo så fint i går - men med bare noen få minusgrader og stemningsskapende, lette snøfnugg så jeg lyst på det. Jeg hadde ingen ambisjoner for løpet, og dette kom til å bli en maraton vi kom til å huske nettopp på grunn av snøen. Jeg har aldri løpt maraton i snøvær før. Fjorårets 15 minusgrader var mye tøffere, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett.

Litt kjølig før vi startet, men jeg frøs aldri underveis (etter de første 5 km). 

Etter en times hyggelig passiar på Löplabbet (som ikke var så proppfullt som forventet - var det mange som lot seg skremme av snøværet?) i Sandvika var det dags. 
- Vi starter om ett minutt, ropte sjef for Löplabbet i Sandvika og Ribbemaratons primus motor, før  han hastig la til:
- Eller...vi starter nå!

Og dermed var vi i gang. Jeg la ut med en gruppe som la seg helt i tet, bak et par-tre løpere som satset tøffere. Snøen viste seg å være en velsignelse i starten; Ribbemaraton er ikke en merket løype så alle løpere forventes å ha gjort seg kjent med ruten på forhånd. Fra Lysaker og til Ski Storsenter hadde jeg tilnærmet kontroll, men for etappen fra Sandvika til Lysaker hadde jeg skrevet navnene på gatene vi skulle følge, med pil for hvilken retning vi skulle følge dem, i håndflaten. Men takket være snøen kunne vi følge sporene til løperen i tet, som vi tok for gitt at kunne løypa. At snøen for enhver pris skulle piske oss i øynene var jeg ikke like happy med (burde ha fjernet sminken i går kveld).

Farten var nok litt høyere enn jeg hadde tenkt, og jeg lurte på om jeg burde sakke av, men det gikk så greit og det var så hyggelig lag at jeg valgte å fortsette så lenge det holdt. Skulle nok klare å karre meg i mål uansett. 

Snøføyka midt imot langs Frognerkilen.
Foto: Marit Ryland

Vel fremme i Oslo begynte jeg i større grad å grunne på hvor klokt det egentlig var å holde såpass høyt tempo. Noen av kilometerne gikk på under 5 minutter, og på dette føret måtte da det koste mer enn jeg kunne regne med å ha inne for 42,2 km. Det ble tross alt ingen forberedelser til dette maratonløpet: Kun tre hviledager siden begynnelsen av november, og ukesnitt på 100 kilometer for å nå 4.000 km-målet for 2015.
- Ok, i bakken slipper jeg gruppen og holder mitt eget tempo.

På vei opp "monsterbakken" i godt lag (og godt gjemt).
Foto: Henning Lauridsen

Men så var ikke mitt eget tempo noe roligere enn de andres. Det ble ikke noe avstand å snakke om, og da vi nådde Löplabbets Cola- og bollestasjon stoppet alle for litt påfyll. 

Over Nordstrand gikk det greit, men der begynte det å bli noen meter til en tetgruppe som dro fra. Jeg  slapp ikke helt, men det ble en glippe. Det var tross alt et stykke igjen, ingen grunn til å slite seg helt ut her. Ved halvmaraton viste klokken 1:50. 
- Hmmm, det betyr faktisk 3:40 på hel om jeg holder temopoet. Det hadde jo vært litt kult da. 3:40 er jo en rimelig bra tid for meg under disse forholdene, og jeg er i grunn ikke sliten. 
En advarende stemme var rask med å oppfordre meg til å jekke meg ned et par hakk, og minnet meg på at det er ved tretti kilometer maraton egentlig begynner. Dessuten måtte jeg ikke glemme at jeg hadde vært på randen av en forkjølelse siden julaften...

Men av og til skal man bare drite i slike pessimistiske (men tidvis fornuftige) stemmer. Det gjorde jeg i dag. Jeg fortsatte ufortrødent gjennom den kjedelige Prinsdalen, forbi Kolbotn, Myrvoll, Greverud, Oppegård, Vevelstad og Langhus. Selskapet varierte underveis, men det var alltid hyggelig, og selv om bena fikk jobbe godt der de måtte spinne seg gjennom snøen, så var jeg aldri i nærheten av å bli lei. Ved 39 kilometer kunne jeg dessuten juble over å ha passert årstotal-målet på 4.000 løpte kilometer. 

Joda, det var tungt. Den siste bakken opp til Ski skole brakte assosiasjoner til Heartbreak Hill i Boston Marathon, men deretter var det bare nedover, og etter en liten ekstrarunde på parkeringsplassen utenfor Ski Storsenter for å få nøyaktig distanse på klokken, var det en særs fornøyd Lettbent som tok trappene opp til Löplabbet Ski og butikksjef Hannes deilige boller. Tiden ble 3:42:02. "Way beyond" forventing under dagens forhold! Tenk om jeg hadde stått over grunnet truende forkjølelse...


Ingen medalje, men den fine, røde luen kom godt med på løpeturen hjem.

Også tiden etter løpet, der man er i Löplabbet-butikken og skravler, spiser boller og twist, drikker cola og gratulerer de som kommer inn, er noe av det jeg elsker med disse avslappede maratonløpene. Det er så gøy å treffe alle hyggelige folk. Løpere er en særdeles inkluderende type mennesker!

Den halvannen kilometer-lange turen hjem var ikke like herlig, men etter de første stolpe-pregede stegene gikk selv det forholdsvis greit.

Å avrunde maratonåret som startet i Tokyo, fortsatte i Paris, Stockholm, Berlin og New York, med Ribbemaraton fra Sandvika til Ski føles veldig riktig. Og når årets hårete tidsmål ikke ble nådd i noen av disse løpene føltes det riktig så godt å ha nådd et småhårete distansemål i dag. I morgen tar jeg faktisk en hviledag! Tror jeg...

Sender en stor takk til Geir og Hanne, og alle deres hjelpere på Löplabbet, som organiserer dette supre lavterskel maratonløpet. Også i dag var det mange som debuterte på maratondistansen fordi det føles trygt og hyggelig.

Vel overstått til alle som trosset "snøstormen" i dag, og tusen takk for følget!

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.