15 km på villspor i Platanias

Stod opp tidlig for å gå den faste langturen vår her nede. Fin temperatur og nydelig vær. Så en fjellvåk allerede ved den første olivenlunden!

Da vi skulle svinge inn under hovedveien, viste det seg at veien var blokkert av en rom-familie som hadde slått leir under brua. Forfjamset gikk vi videre og ble bortvist av en annen leirgjeng. Da tok vi sjansen og gikk kjapt gjennom romleiren under brua.

Det var unektelig ganske spesielt med pater familias som lå og sov under en slags myggnetting, mens lekende barn kikket spørrende på oss.

Vi kom oss raskt vekk og begynte å famle etter den opprinnelige stien (som var der i 2017). Vi rota fælt, men så fant vi endelig fram til rett vei og kjente igjen flere landemerker

Begynte etter hvert på de meget bratte stigningene opp langs olivenlundene i åssiden og så øynet vi det lille kapellet helt på toppen.

Så begynte problemene. Veimerkingen forsvant, og veien vi vanligvis går var sperret med et høyt gjerde, piggtråd og i tillegg en hodeskalle av en sau, eller geit var festet i passelig høyde. Relativt tydelig signal, så vi snudde og begynte å lete etter en omvei.

Det fant vi ikke, men gikk to bomturer nedover skråninga på smale stier og MASSE KJERR. Vi trodde vi hadde funnet en utvei og mista 100 høydemeter, men så var det bom stopp og stupbratt. På kartet etterpå var det litt bittert å se at vi var veldig nære veien hjem.

Det var nå styggvarmt, og tanken på 100 meter stigning og tung retur samme vei var ikke fristende, men vi hadde ikke noe valg. Vi tråkka på oppover og suste nedover - svetten silte. Og da vi tilslutt passerte en taverna nede ved veien tilbake til Platanias, bestemte vi oss for å ta frokosten der. Lenge siden jeg har drukket cola, men fy f så digg det var. Egg og bacon også. Deretter var det lett match de siste tre kilometerne tilbake til hotellet.

PS! Møtte noen svensker som var blitt advart mot bonden på toppen, så like greit at vi snudde.